Hei Paul,
Her er vi nok svært uenige. La oss starte med første setning.
«Kunstinstitusjonene er blitt eksperter på å simulere gamle myter og symboler slik at de passer inn i en kunstnerisk merkevare. Følgelig fyller de også markedsføringen av kunst med historiske myter og estetisk retorikk» skriver du.
Kunne du gitt noen eksempler på denne påstanden?
Personlig er jeg av den oppfatningen at det Europeiske museer for samtidskunst ofte går ut av veien for å vise kunst som ikke har en umiddelbar respons i markedet. Vi kan trekke frem institusjoner som Palais de Tokyo (Paris), Wiels (Brussels), og Kunstwerke i Berlin som kunstinstitusjoner som systematisk forsøker å bygge opp kunstnerskap, som ikke klarer seg i markedet. Det hender de viser noen veldig spennende kunstnere som får en karriere i markedet, men det hadde jo vært synd om en museumsutstilling ikke var karrierebyggende. Og det er også utenkelig at store museer skal unngå vise dagens stjerner i kunstverdenen (som tilfeldigvis også gjerne gjør det godt i markedet)
Ironisk nok er Damien Hirst (som gjentas til det kjedsommelige som eneste eksempel på «de onde» samtidskunstnerne) blant de samtidskunstnere som har hatt størst problemer med å få seg en retrospektiv utstilling, fordi han er for «kommersiell».
Og at markedstilpassingen – salgsfokuset – skal være verre en før?
Mens tidligere tiders kunstinstitusjoner var laget for å tjene kunsten, jobber de i dag for et kapitalstyrt marked.
La oss nå tenke litt rundt hvem dette markedet er. Det er galleristene /auksjonshusene og samlerne. Om vi går tilbake til det 1900 århundre hadde Europa årlig internasjonale kunstutstillinger i de store byene, München, Berlin, Wien, Paris osv. Her sendte kunstnere en sendte inn verk som deretter ble solgt, og flere norske malere, deriblant Hans Gude solgte meget godt (til samlere). Hvis man skal trekke en parallell til i dag minner det mest om de internasjonale kunstmesser, som Art Basel. Men – den gang hadde man nesten ikke kunstinstitusjoner som ikke drev med salg. I Norden hadde vi et par museer og nesten ingen stipender. Da var kunsten prisgitt markedet. Går vi lenger tilbake i tid ser vi fremveksten av den visuelle kultur i Flandern på 1500 tallet, da byen hadde 40 private gallerier / kunsthandlere, og meg bekjent ikke noen kunstinstusjoner unntatt samlerne (eller det man kaller markedet)
Jeg er enig i at kunstinstitusjoner tidvis referer til historiske myter, men det er snarere for å trekke en linje til fortiden enn et billig markedsføringsstunt. Ofte setter jeg stor pris på sammenstillingen av historisk og samtidskunst. La meg gi to eksempler Adolph Menzel under Berlin Biennalen (Temaet var Berlins endring siden andre verdenskrig – Menzel skildret som en historisk pardong den tiden da Berlin endret seg mest, i perioden 1870 til 1900. Det må være et paradoks for mange at samtidskunsten som så ofte fremstilles som historieløs genre preget av modernistisk fremtidstro faktisk så til historien), Moderna museet viste i 2011 en utstilling med historiske Turner, Monet og Twombly. Om man skal tolke utstillingen usympatisk kan man hevde Turner og Monet bygget opp Twombly, men tvert imot var den et syvårig forskningsprosjekt (som norske museer burde misunne), som viste hvordan antikken og fremdeles går igjen i en av de største samtidskunstnere, dog selvfølgelig i en annen estetikk. Og kanskje man ikke ville tenkt på det uten utstillingen.
Faktisk vil jeg peke på at samtidskunsten nesten er preget av en mangel av fremtidstro og vel mye tilbakeskuing. Fjordårets skulturbiennale hadde fokus på industriens død, Henie-Onstad har hatt en serie med utstillinger som ser til fortiden, (Lære for livet, Lene Berg,The Creative Act – som tok for seg kunstnere som brukte arkivmateriale) den store utstillingen documenta 13 prøver å se nåtiden gjennom et filter fra fortiden, den trekker paralleller til andre verdenskrig og Kabul før invasjonen i 1979. Mange samtidskunstere arbeider med det fortidige (mer info: http://www.kunstforum.as/2012/07/documenta-13/)
